Jer 17

Jeg finner flere kjente ord i dagens kapittel, men først starter Jeremia med å profetere dom...

Judas synd er skrevet opp
        med en griffel av jern
        og risset inn med diamantstift
        på deres hjerters tavle
        og på alterhornene.
     2 Deres sønner skal minnes
        altrene og Asjera-pælene
        som de hadde under hvert frodig tre
        og på haugene som rager opp,
     3 på bergtopper ute i marken.
        Din rikdom og alle dine skatter
        overgir jeg til plyndring,
        likeså dine offerhauger
        til straff for synden i hele ditt land.
     4 Da må du av deg selv gi avkall på
        den arv som jeg har gitt deg.
        Jeg lar deg trelle for dine fiender
        i et land du ikke kjenner.

To ting jeg reflekterer over i denne teksten, er sønnene (v.2) som fikk denne arven... i stede for hva fedrene faktisk kunne ha gitt dem.
Hvilken arv gir vi våre barn? 
Her ser vi at de valgte å gå bort fra Gud og dyrke andre guder, noe som fikk konsekvenser. Våre valg får også konsekvenser. Det ser vi både på det åndelige område og i verden ellers. Miljøkatastrofer og kriger... 

Det andre jeg la merke til, var v.4 "Da må du av deg selv gi avkall på den arv som jeg har gitt deg" Det er en person som virkelig ser hva han "valgte" å gå glipp av.... nemlig dette her;

 7 Velsignet er den mann som stoler på Herren
        og setter sin lit til ham.
     8 Han er lik et tre
        som er plantet ved vann
        og strekker røttene mot bekken.
        Det frykter ikke når heten kommer,
        men står der med løvet grønt.
        Det sturer ikke i tørketider
        og holder ikke opp med å bære frukt.

Måtte jeg alltid ta vare på denne arven!

Profeten avslutter med bønn. Han har det ikke lett han heller, der han står midt i den tiden han profeterer om... Klart han møter motstand med slike ord. Og kjenner uro for det som kommer. Men han setter lit til sin Gud.

14 Leg meg, Herre, så blir jeg legt,
        frels meg du, så blir jeg frelst.
        For du er min lovsang.

I resten av kapitlet beskriver Jeremia sin situasjon i form av en bønn til Gud. En modig mann som stod fram med det Gud hadde kalt ham til, koste hva det koste ville. 
Er det noe jeg ikke er, så er det modig... 
Herre, i dag vil jeg be om akkurat det. Mot! Gjør meg modig når jeg trenger å være det!