2.Sam 24

1. Enda en gang ble Herren brennende harm på Israel. Han egget David opp imot dem og sa til ham: «Gå og hold folketelling i Israel og Juda!»

Slik åpner dagens kapittel. Men da folketellingen var over, sier David;

10. Men etter at David hadde telt folket, kjente han at det stakk ham i hjertet, og han sa til Herren: «Jeg har gjort en stor synd. Men ta nå bort din tjeners skyld, Herre, for jeg har båret meg meget uforstandig at.»

Det var når David senere må velge mellom tre onder.... som straff og konsekvens, at jeg ikke klarte å forstå. Var det så galt å telle? Men så så jeg 1.vers på nytt. Gud var sint på Israel. Kapitlet forklarer ikke så mye mer om det. 

En ting er i alle fall klart. David tar på seg ansvaret.

25. Der bygde han et alter for Herren og bar fram brennoffer og måltidsoffer. Da hørte Herren bønnene som steg opp fra landet, og Israel ble befridd for pesten

David var en konge for folket - ingen tvil om det. Han tenkte ikke bare på seg selv. Og hans tillit til Gud var alltid der, uansett hva han måtte møte. Seier eller motgang. Velsignelse eller prøvelse. 

Når David stod der og måtte velge mellom tre onder (v.11-13) sier David;

14. David sa til Gad: «Jeg er i stor nød. La oss da helst falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehånd vil jeg ikke falle.»

Og han valgte utvilsom rett.

16. Men da engelen rakte hånden ut mot Jerusalem for å ødelegge byen, endret Herren sin plan og stanset ulykken. Han sa til engelen som herjet blant folket: «Det er nok! Ta nå hånden tilbake!»

Herre, takk at du er trofast gjennom alt. Og det er ikke alltid lett å forstå det som skjer. Men gjennom alle ting kan jeg ha tillit til Deg. Det må jeg si er min erfaring også! 

(Refleksjoner fra 2016 her)