2.Mos 1

I dagens kapittel har tiden gått i Egypt, og Josef og alle brødrene har blitt historie. Jeg har undret meg litt over at de aldri reiste hjem igjen. De kom jo til Egypt pga hungersnød, men den var jo over for lengst? Men de ble altså værende. De hadde det helt sikkert godt, for området de fikk passet jo perfekt for det livet de levde, som gjetere.
Men det skulle snu. Mye pga en frykt.

 8 Da kom det en ny konge over Egypt som ikke visste noe om Josef.  9 Han sa til sitt folk: «Se, Israels-folket er større og sterkere enn vi. 10 La oss fare klokt fram, så de ikke blir enda tallrikere! For kommer det krig, slår de seg kanskje sammen med fiendene våre, strider mot oss og drar fra landet!»
11 Så satte egypterne fogder over israelittene. De skulle plage dem med tvangsarbeid. Israelittene måtte bygge to byer med lagerhus for farao; det var Pitom og Ramses. 12 Men jo mer egypterne plaget dem, dess flere ble de, og dess mer bredte de seg, så egypterne ble redde for dem. 

Det ble tøffere og tøffer for israelittene, som til sist ble slaver i Egypt.
Et lyspunkt i dette, var jordmødrene som ble velsignet da de valgte å hjelpe i stede for å følge faraos ordre (v.15-21)

Dette med fremmedfrykt er velkjent i dag også... Det fører mye vondt med seg. Fra begge sider (om det er en forståelig beskrivelse?)
Herre, hjelp oss! Først og fremst er vi mennesker, skapt av Deg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal be... Herre, kan du hjelpe meg? 
Jeg tenker på det som hendte bare for noen dager siden - fremmedhat som endte i å drepe og forsøke og drepe, uskyldige mennesker. 
Jeg ber for familiene som ble rammet. 
Jeg ber for de som kan forebygge og bygge "broer"