1.Mos 15

En tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: «Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal bli meget stor.»  2 Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus skal arve mitt hus.  3 Meg har du ikke gitt barn,» sa Abram, «og en trell i mitt hus kommer til å arve meg.»  4 Da kom Herrens ord til Abram, og det lød så: «Nei, han skal ikke arve deg, men din egen sønn skal bli din arving.»  5 Så tok Herren ham med seg ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du er i stand til det! Så tallrik skal ætten din bli.» 6 Abram trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig.

Helt spesiell åpning på dagens kapittel. Forholdet mellom Gud og Abraham er like sterkt, selv om han helt tydelig bærer på en sorg over å være barnløs. Han har sikkert undret seg noen ganger på hvorfor Gud ikke har velsignet ham med det...? Eller...? Og så, etter lang tid får han likevel dette løftet. 

Abraham trodde Gud, virkelig! Men også han hadde sine undringer og spørsmål
8 Abram sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det til eie?»  

Og Gud svarer så grundig! Han forteller til og med om fangenskapet i Egypt og utfrielsen derfra (v.13 og 14) Snakk om grundig svar! Både for dagen han var i og for flere hundre år fram fra hans tid. 

Tenk å få så tydelig bønnesvar :-D  Men når sant skal sies, så ble den jo enda mer tydelig for deg og meg som kjenner historien. Vi VET at det ble som Gud hadde sagt. Mens Abraham bare måtte ta det imot i tro den gangen. 

Herre, også i dag gir du bønnesvar. Og lik Abraham ser vi ikke hele bildet. Men Gud ser. Og det er Ham vi får lov å tro på. Det er mye jeg ikke forstår, men likevel gleder jeg meg over å få være Guds barn og tro på Ham.