Sakarja 12

De to første ordene i dagens kapittel var "et domsord" - så jeg ventet meg enda ett av de mange dommer vi leser om i profetene. Men denne dommen er annerledes. Det er ikke en dom som støter oss fra Gud, men en dom der han drar oss til seg. I alle fall strekker armene ut til oss.

 8 Den dagen skal Herren verne dem som bor i Jerusalem. De iblant dem som snubler, skal den dagen være som David, og Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem.
     9 Den dagen skal det skje at jeg prøver å gjøre ende på alle de folk som kommer imot Jerusalem. 10 Men over Davids hus og over innbyggerne i Jerusalem utøser jeg en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret, og sørge over ham likesom en sørger over sin eneste sønn, og klage bittert over ham likesom en holder klage over den førstefødte.

Jeg forstår jo ikke hele kapitlet, eller måten profeten uttrykker seg på. Men jeg forstår at det er en profeti om Jesus - da Gud la hele dommen på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår ha legedom (Jes.53;5)

Jeg har også lyst til å stanse opp ved verset som forteller at Gud utøser en nådens og bønnens ånd. I dag vil jeg be for bønnemøtene i vår kirke, at du Herre, skal utøse en nådens og bønnens ånd så vi virkelig kan rope til Deg med tente hjerter. Hjerter som virkelig kan utrette noe fra Deg. Jeg kjenner jeg trenger det...