Ap gj 25

Det har gått to år, og Paulus sitter fortsatt i fengsel (i dagens kapittel) Jeg lurer på om Paulus ropte fortvilet til Gud om å bli løst, eller om han bare hvilte i at Gud visste hva han gjorde? Jeg kjenner meg glad på Paulus sine vegne at han i alle fall hadde fått en tydelig bekreftelse tidlig, på at dette ikke var slutten. Men dette synet som han hadde den gang, må ha blitt satt på prøve (som jeg nevnte under forrige kapittel. 

Gud ser et større bilde enn det vi gjør. Han forstår mer enn vi klarer å fatte. Visst satt Paulus fengslet. Men tenk om dette fengselsoppholdet faktisk var en måte å beskytte ham på...? Jeg vet ikke, men jeg aner at det kan være en mulighet, når jeg leser i dagens kapittel.

 2 Overprestene og jødenes ledere kom da til ham med søksmål mot Paulus. Og de bad ham  3 gjøre dem den tjeneste å sende Paulus til Jerusalem. De ville nemlig legge seg i bakhold og drepe ham underveis.  4 Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i varetekt i Cæsarea, og at han selv snart skulle tilbake dit.  5 «De av dere kan bli med som har myndighet til å legge fram anklagen,» sa han, «om det da er noe galt ved mannen.»
     6 Han hadde ikke vært der mer enn åtte–ti dager før han reiste ned til Cæsarea igjen. Neste dag tok han plass på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres fram.  7 Han kom inn, og jødene som var kommet ned fra Jerusalem, stilte seg rundt ham og fremførte mange alvorlige beskyldninger som de ikke kunne bevise.

Motstanden mot Paulus var fortsatt sterk, også nå to år senere. De ville drepe ham. Paulus skrev jo noen av sine brev fra fengslet, så Gud brukte ham fortsatt. Og det ser jo ut til at han var tryggere der enn om han hadde vært ute. 

Det kan være mange ting vi ikke forstår. Kanskje det til og med er ting vi ser på som motgang, men som faktisk er med på å beskytte oss eller gjøre oss sterkere eller kanskje gjøre oss mer i stand til å utføre og bygge Guds verk. Jeg vet ikke. Men jeg vet at HAN ser og forstår alt. Han som er med oss, har omsorg for oss og vil beskytte oss. Han ser og vet. Åh, nå kom jeg til å tenke på salme 139 som forteller mye om dette!

Herre, hjelp meg å hvile i dag, hver dag. Uansett hvordan dagen ser ut, vil jeg stole på at DU tar vare på meg og hjelper meg. 
Herre, jeg ber også for mine kjære. Du vet hvem jeg tenker på :-D Jeg løfter dem opp til deg, ja minner deg om dem igjen og igjen. Jeg elsker dem, og jeg vet at du elsker dem enda mer. Du som ER kjærlighet.