Mark 8

Dagens kapittel gjorde meg så glad! Både fordi jeg ser omsorgen Jesus har,

På denne tid hendte det igjen at en stor folkemengde var samlet, og de hadde ikke noe å spise. Da kalte han disiplene til seg og sa:  2 «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise.  3 Sender jeg dem sultne hjem, vil de bli helt utmattet på veien – noen av dem kommer jo langveisfra.»  

og for det han lærer oss.

«Hvorfor snakker dere om at dere ikke har brød? Begriper og forstår dere ennå ingen ting? Er dere så forherdet? 18 Har dere øyne, men ser ikke? Har dere ører, men hører ikke? Husker dere ikke 19 hvor mange kurver fulle med brødstykker dere fikk da jeg brøt de fem brødene og gav til de fem tusen?» «Tolv,» svarte de. 20 «Og da jeg brøt de sju brødene for de fire tusen, hvor mange kurver fylte dere da med brødstykker?» «Sju,» svarte de. 21 Da sa han: «Og enda forstår dere ikke?»

En annen ting som også dukker opp her, er hvor forskjellige vi er i hva vi er opptatt av...Jeg kan, om jeg skal være ærlig, forstå Jesu reaksjon overfor fariseerne, som stiller spørsmål de ikke vil ha svar på. De ville jo bare sette ham på prøve. De håpet svaret skulle være noe de kunne ta ham for, ikke noe de kunne lære av...

Da kom fariseerne og gav seg til å diskutere med ham. For å sette ham på prøve bad de ham om et tegn fra himmelen. 12 Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekt et tegn? Sannelig, jeg sier dere: Denne slekt skal ikke få noe tegn.» 13 Dermed gikk han fra dem, steg i båten igjen og drog over til den andre siden.

Det finne slike mennesker i dag også, som er mer ute etter å dømme og finne feil.Tenk så mye bedre de selv hadde hatt det, om de valgte å oppmuntre og elske andre i stede?
Når sant skal sies, så er det mange av dem som i utgangspunktet ikke har det bra selv heller... nettopp derfor skulle de velge å oppmuntre og elske. Det ville vært legedom for dem. I alle fall et godt steg på veien til et bedre liv.

I vers 22 kommer vi til en blind mann som får synet igjen - også her møter vi Jesu helt spesielle omsorg. Ofte ser vi at Jesus bare sier "bli frisk" midt i folkemengden, og underet skjer. Men her velger Jesus å gjøre noe helt annet.

22 De kom til Betsaida, og noen førte en blind mann til Jesus og bad ham røre ved mannen. 23 Han tok ham i hånden og ledet ham utenfor byen, fuktet øynene hans med spytt og la hendene på ham. Så spurte han: «Ser du noe?» 24 Han så opp og svarte: «Jeg kan se mennesker; for jeg ser noe som ligner trær, gå omkring.» 25 Så la han hendene over øynene hans igjen. Da klarnet synet. Han var helbredet og kunne se alt tydelig.

Jeg velger å fantasere litt, og ser for meg at Jesus visste at mannen trengte å være alene og finne ro, for han kunne finne tro. Jesus gjør mer enn å si ord, kanskje også det for å bygge mannens tro og tillit. Troen er liten, og han ser først bare bittelitt. Jesus legger hendene på ham enda en gang, og da skjer underet. Nydelige ord spør du meg!!

Kapitlet avslutter med Peters bekjennelse. "Du er Messias, den levende Guds sønn"
Tenk at Jesus også trengte å spørre om hva andre måtte tenke og mene.... ? Det kan selvsagt ha vært et oppriktig spørsmål for å se om de virkelig hadde forstått. Men kanskje det også var fordi Jesus så at det var så mange forskjellige meninger om ham.

Skrev for noen år siden en liten bloggpost som tok utgangspunkt i oss, men som også fikk meg til å tenke på spørsmålet til Jesus "Hvem sier dere at jeg er?"