Hele kapitlet her
Går det an å si at et såå trist kapittel, også er vakkert..? Jeg ser selv at ordene blir malplassert, likevel finner jeg ikke helt andre måter å beskrive det på. Det er så godt å se hvordan Job helt ærlig beskriver sin smerte og sin fortvilelse.
Egentlig vil jeg si at Jobs bok - uansett hvor vanskelig det er å forstå at alt dette kunne hende... - boka forteller i alle fall at sykdom og ulykker ikke handler om å "høste hva man sår". Det kan ramme hvem som helst. Noe vennene til Job hadde vanskelig for å tro. I tillegg til all smerten Jobb opplevde, måtte han også kjempe mot urettferdige beskyldninger.. Snakk om å møte bunnløs fortvilelse!
Når man er glad, kommer mange tanker til styrke og oppbyggelse - men når man virkelig er nede for telling, kommer det gjerne flere tanker som gjør det tunge enda tyngre... Job var tydligvis klar over dette og skriver;
2 Å, om mitt mismot kunne veies
og min ulykke legges i vektskålen.
3 For nå er den tyngre enn sanden ved havet;
derfor taler jeg så tankeløst.
Likevel - som jeg sa helt først - jeg føler med ham, og syntes han virkelig klarer å sette ord på sin fortvilelse.
(refleksjoner fra 2019)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar