lørdag 16. januar 2016

Job.6

Hele kapitlet her

Går det an å si at et såå trist kapittel, også er vakkert..? Jeg ser selv at ordene blir malplassert, likevel finner jeg ikke helt andre måter å beskrive det på. Det er så godt å se hvordan Job helt ærlig beskriver sin smerte og sin fortvilelse.

Egentlig vil jeg si at Jobs bok - uansett hvor vanskelig det er å forstå at alt dette kunne hende... - boka forteller i alle fall at sykdom og ulykker ikke handler om å "høste hva man sår". Det kan ramme hvem som helst. Noe vennene til Job hadde vanskelig for å tro. I tillegg til all smerten Jobb opplevde, måtte han også kjempe mot urettferdige beskyldninger.. Snakk om å møte bunnløs fortvilelse!

Når man er glad, kommer mange tanker til styrke og oppbyggelse - men når man virkelig er nede for telling, kommer det gjerne flere tanker som gjør det tunge enda tyngre... Job var tydligvis klar over dette og skriver;
 2 Å, om mitt mismot kunne veies
og min ulykke legges i vektskålen.
3
For nå er den tyngre enn sanden ved havet;
derfor taler jeg så tankeløst.


Likevel - som jeg sa helt først - jeg føler med ham, og syntes han virkelig klarer å sette ord på sin fortvilelse.


(refleksjoner fra 2019)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar