mandag 15. juni 2020

Esekiel 8 og 9

1. I det sjette året, den femte dagen i den sjette måneden, hendte det at Herrens hånd kom over meg mens jeg satt i huset mitt, og jødenes eldste satt foran meg. 2. Da fikk jeg se en skikkelse som lignet en mann. Nedover fra hoftene så den ut som ild, og fra hoftene og oppover var det likesom en glans, som skinnende metall å se til. 3. Han rakte ut noe som lignet en hånd, og tok tak i hårluggen min. Ånden løftet meg opp mellom jord og himmel, og i syner fra Gud tok den meg med til Jerusalem, til porten i nord som fører inn i den indre tempelgård.

Første gang jeg leste denne teksten fra kap 8, ble jeg rørt og så for meg det nære forholdet mellom Gud og profeten. Jeg så for meg at Gud rusket i panneluggen hans som et kjærtegn - men når jeg leser det en gang til... ser det ut som om han blir løftet opp i luggen...
Heldigvis står det at det er Ånden som løfter ham opp, og at det hele er syner.
Synene er triste, og forteller om alt det gale Israel gjør. Gud profeterer dom over folket. Men før dommen faller, skjer dette i kap 9

3. Da løftet Israels Guds herlighet seg opp fra kjerubene, som den hadde vært over, og flyttet seg til terskelen i templet. Herren ropte til mannen som var kledd i lin og hadde skrivesaker i beltet, 4. og han sa til ham: «Gå igjennom byen, midt igjennom Jerusalem, og sett et merke i pannen på de mennene som sukker og stønner over all den styggedom som foregår der.»

De som fikk dette merket, ble spart. Dette fikk meg til å tenke på noe som står i Ef.1:

13 I ham er også dere kommet til tro
da dere hørte sannhetens ord,
evangeliet om deres frelse.
I ham er dere blitt merket med et segl,
Den Hellige Ånd som var lovt, 
14 og som er pantet på vår arv,
inntil forløsningen kommer for Guds folk,
til pris og ære for hans herlighet.

Kjære Gud - i dag vil jeg takke for frelsen. Denne nådens gave!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar