Mark 16

Dagens kapittel starter med sorg og bekymring

1. Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. 2. Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. 3. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» 

Det var noe velkjent med dette syntes jeg. Bekymringer vi går å bærer på, som vi ikke hadde behøvd å bære. De er bare så veldig reelle mange av dem. Som her. Steinen var så alt for tung for dem, og de visste virkelig ikke hvordan de skulle løse det. Men så viste det seg at problemet var løst, uten at de visste det.
Har ikke du også opplevd dette flere ganger? At problemer som føltes høye som fjell, rett som det er ble løst på overraskende vis?
Det å ikke bekymre seg er ikke lett. Jesus visste det. Han visste også hvor tunge mange av disse bekymringene var å bære på, så han oppmuntret til å prøve å la være "Vær ikke bekymret" :-D Han har omsorg for oss.

4. Men da de så opp, fikk de se at steinen var veltet fra. Den var meget stor. 

Etter denne opplevelsen opplevde de en annen veldig menneskelig følelse.

8. Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og forferdet. De sa ikke et ord til noen; for de var redde.

Nå var det veldig forståelig at det de hadde sett var sjokkerende og uventet og helt uforklarlig - sant? (Graven var tom, og engler sa at Jesus levde) Men det som skremte dem, var i virkeligheten noe helt fantastisk. Noe som skulle endre livet deres. De hadde møtt verdens Frelser.

Vi kan møte mye som skremmer oss. Alt fra bagateller (en edderkopp eller mus kanskje? (ler)) til virkelig skumle og kanskje uforklarlige ting? 
Noen ganger kan vi være redde uten grunn. Andre ganger kan det faktisk være med på å redde oss (Det kan gjøre oss oppmerksom på reelle farer)

I dette tilfelle var deres frykt for det ukjente, i virkeligheten noe fantastisk bra.

Jesus sier ofte "Frykt ikke" - det er nok fordi vi frykter mer enn vi behøver... og Han ønsker å gi oss hvile, ro, tro og tillit :-)

Så kommer vi til nok en velkjent følelse (vel, vi kan vel ikke akkurat kalle det følelse, men det er i alle fall noe vi kjenner igjen)

11. Men da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke. 12. Senere viste han seg i en annen skikkelse for to av dem, mens de gikk på veien og skulle ut på landet. 13. Også disse kom og fortalte det til de andre, men de trodde ikke dem heller.

Det handler om tro. Hun hadde virkelig sett noe. Hun visste at JESUS LEVER. Men de andre visste jo at han var død..? Det var jo ikke rart at de tvilte. Men det hun fortalte var virkelig helt sant.
Dette med tro er ikke alltid lett å gripe. Og absolutt ikke lett å forklare. 
Troen er en gave. Når vi velger å ta imot den, vi Den Hellige Ånd åpenbare det for oss etterhvert. 

Herre, takk for at du forstår alle våre menneskelige tanker og følelser! Takk for at vi kan komme til deg med alt - enten det er bagateller, eller for oss helt uoverstigelige... Du forstår, og du kan hjelpe! Så godt det er å hvile i deg!