Jer 50

Gjennom mange kapitler har vi hørt om dommen over Israel, og hvordan de måtte overgi seg til Nebukadnesar i Babylon. I dagens kapittel profeteres det om Israels gjenreisning, og om Babylons fall 

     4 I de dager, når den tid kommer,
        lyder ordet fra Herren,
        skal Israels sønner komme hjem
        og Judas sønner sammen med dem.
        Gråtende skal de gå
        og søke Herren sin Gud.
     5 De skal spørre etter veien til Sion,
        vende ansiktet hit og si:
        «Kom, la oss slutte oss til Herren
        i en evig pakt som aldri blir glemt!»
     6 Mitt folk var som bortkomne sauer;
        hyrdene deres hadde ført dem vill,
        på avveier i fjellene.
        De gikk over fjell og haug
        og glemte hvor de skulle roe seg.
     7 Alle som traff dem, ville sluke dem.
        Deres fiender sa: «Vi gjør ingen urett,
        for de har syndet mot Herren,
        som de i sannhet kunne hvile hos,

        og som fedrene satte sitt håp til.»

De glemte hvor de kunne finne ro, og hvem de kunne sette sitt håp til... Men Gud glemte ikke dem! 

   20 I de dager, når den tid kommer,
        lyder ordet fra Herren,
        skal de lete etter Israels skyld, men forgjeves,
        etter Judas synd, men den finnes ikke,

        for jeg tilgir dem jeg lar bli igjen.

En Gud full av nåde.

   33 Så sier Herren, Allhærs Gud:
        Israels sønner er undertrykt
        og Judas sønner sammen med dem.
        Alle som førte dem bort som fanger,
        holder dem fast og slipper dem ikke.
    34 Men deres forløser er sterk
        – Herren, Allhærs Gud, er hans navn.
        Han vil føre deres sak
        og gi jorden ro
      

Vår forløser er sterk, Herren, Allhærs Gud er Hans navn. Det ble mye sitat i dag, sitat som forteller mye om hvem Gud er. Herre, takk for troens gave. Takk for frelsen av bare nåde. Takk at Du også i dag er en Gud som gjenoppretter og leger. Takk for påminnelser om hvem Du er, når jeg i blant glemmer... Takk for din trofasthet, Du holder meg fast. Som David skriver i salme 139;

     5 Bakfra og forfra omgir du meg,
        du har lagt din hånd på meg.
     6 Det er for underfullt til å skjønne,

        det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.