Salme 50

Dagens kapittel er litt stormfullt vil jeg si. Den starter med å vise Guds storhet;

Herren, Gud over guder, taler,
han kaller på jorden fra øst til vest. 
2 Gud stråler fram fra Sion,
skjønnhetens krone. 

10 For mine er alle dyr i skogen
og villdyrene på de tusen fjell.
11 Jeg kjenner alle himmelens fugler,
og krypet på marken tilhører meg.
12 Var jeg sulten, bad jeg ikke deg om noe,
for min er jorden og det som fyller den. 

Salmen fortsetter med de trøstefulle ordene vi kjenner så godt;

15. Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. 


Grunnen til at jeg kalte kapitlet stormfullt, er at den også forteller om dom over de ugudelige

22 Gi akt på dette,
dere som glemmer Gud!
Ellers river jeg dere i stykker,
og det er ingen som berger.
23 Den som bringer takkoffer, ærer meg,
og den som går den rette vei,
vil jeg la se Guds frelse. 

Kraftig kost vil jeg si, etter de trøstefulle ordene? Hva kan jeg si...?
Kanskje det er Gud som vil riste løs i dem, for at de skal vende om?
Vi lærer i alle fall én ting; Gud svarer den som søker Ham, og Han er nær dem som holder seg nær Ham. Han er trofast, men holder ikke fast den som selv velger å gå...
Kanskje Guds alvor ikke først og fremst handler om hva HAN vil gjøre mot de som går, men at Gud vet hva det onde vil gjøre med dem når Gud ikke lenger er deres beskyttelse?

Uansett hva ordene betyr, vil jeg holde fast ved Ordet som faktisk ga trøst. Hold fast ved det!

15. Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. 

Herre, takk for at jeg kan kalle på deg, og du vil høre!
Jeg ber for alle mine, av venner og familie, som ikke tror på deg. Måtte også de kjenne det i sitt hjerte at de kan kalle på deg, og du vil høre dem. Takk at også du kaller på dem. Åh, måtte de høre deg, du som har det evige LIVET.