2.Mos 32

1. Da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet de seg om Aron og sa til ham: «Kom og lag oss en gud som kan gå foran oss! For vi vet ikke hvor det er blitt av denne Moses, som førte oss opp fra Egypt.» 2. Aron sa da til dem: «Ta gullringene som konene og sønnene og døtrene deres har i ørene, og kom hit med dem!» 3. Da rev hele folket gullringene av ørene sine og kom til Aron med dem. 4. Han tok imot gullet, støpte det om og formet det med meiselen til en kalv. Så ropte de: «Dette er din gud, Israel, han som førte deg opp fra Egypt!» 5. Da Aron så det, bygde han et alter for guden og ropte ut: «I morgen er det høytid for Herren!»

En ganske forvirrende start på dagens kapittel... 
Moses, deres gode leder var blitt borte så lenge at de begynte å miste motet. At Aron ikke hadde samme styrke som leder kan vi vel se her. Han lot seg styre av folket i stede for å være den som ledet folket. Det var den siste setningen som forvirret meg. De har laget seg en gud i form av en gullkalv, også sier Aron at de skal holde høytid for Herren. Det er som om han prøver å finne en "gyllen" middelvei... 

Tenk så fort vi kan glemme. De hadde jo opplevd sterke undere bare 7 uker tidligere. 

Da Herren oppdaget hva folket hadde gjort, kom en underlig dialog mellom Gud og Moses

7. Da sa Herren til Moses: «Gå ned, for ditt folk, som du har ført opp fra Egypt, har båret seg ille at.

10. La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem! Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.»

Det jeg syntes er underlig, er at Gud kaller det Moses sitt folk, og ikke sitt... og så vil Han starter helt på nytt med Moses.
Men Moses forsvarer folket og minner Gud på alle løftene han har gitt til Abraham, Isak og Jakob (v.13) Moses går rett og slett i forbønn for folket, og får bønnesvar.

14. Da oppgav Herren sin plan og førte ikke ulykke over folket, slik han hadde tenkt.

Men det fikk likevel konsekvenser. Det er ikke så lett å forstå den biten av historien må jeg innrømme. 

Kapitlet avslutter med at Moses enda en gang går i forbønn for folket

31. Så gikk Moses tilbake til Herren og sa: «Å, dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull. 32. Å, om du ville tilgi dem deres synd! Kan du ikke, så stryk meg ut av boken som du skriver i!» 33. Da svarte Herren: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok. 34. Gå du og før folket til det stedet jeg har sagt deg! Min engel skal gå foran deg. Men når oppgjørets dag kommer, skal jeg straffe dem for syndene deres.» 35. Slik straffet Herren folket fordi de tilbad den kalven som Aron hadde laget.

Denne historien førte til en tradisjon jødene kaller "Jom Kippur" - bots og forsoningsdager. Nettsiden "Jødedommen.no" sier;

(sitat)

Jom Kippur er en av de viktigste helligdagene i den jødiske kalenderen. Den går også under navnet botsdagen eller forsoningsdagen, og symboliserer den siste muligheten til å få tilgivelse fra Gud for handlinger begått i året som gikk. Dette innebærer selvransakelse over hvordan man er i møtet med andre mennesker og hvordan man oppfører seg. Etter en 40 dager lang prosess for å få tilgivelse fra både Gud og medmennesker er det på Jom Kippur vi håper og ber om at vi har oppnådd dette – det blir ikke stort mer dramatisk for jøder enn dette.

Hvorfor feirer man Jom Kippur?

Tilgivelsesprosessen og botsdagen går helt tilbake til Moses’ tid. Syv uker etter flukten fra Egypt var jødene klare for å motta Tora og sto ved foten av Sinaifjellet og ventet på Moses som hadde gått opp på fjellet for ta imot De Fem Mosebøkene fra Gud. Moses drøyde lenger enn folket hadde forventet og de bygde derfor en gullkalv som en erstatning for Moses, eller kanskje til og med en avgud. Avgudsdyrkelse var forbudt, og det ble nødvendig å be om Guds tilgivelse. Den første Jom Kippur, dagen når jødene ber om tilgivelse og forsoning, var dermed et faktum.[1]

(sitat slutt)

Syntes dette var litt spennende, så jeg ville dele :-)

En annen ting jeg tenkte på, når jeg leste siste del av kapitlet om "boken Gud skriver i" var noe Jesus sa i Luk 10;20

Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at dere har fått navnene skrevet i himmelen

Så stort og viktig var det, at det overskygget de største undre som ellers kunne skje. Så stort er det, at Jesus ga ALT for at vi skulle få våre navn skrevet i himmelen. Johannes åpenbaring kaller dette flere steder for "livets bok"

Jeg har lyst til å sitere Paulus fra 2.Kor.10 og la det være min takk og lovsang i dag;

15. Gud være takk for sin usigelige gave!