Job 37

Elihu fortsetter sin tale i dagens Job. Ingen tvil om at han ser at Gud er stor. Hans poetiske ord om skaperen er vakre.

Ja, dette får hjertet til å skjelve,
        det hopper i mitt bryst.
     2 Lytt til braket av hans røst,
        hør hvor det drønner fra hans munn!
     3 Han lar lynet fare under hele himmelen,
        han sender det til jordens ender.
     4 Etterpå ruller tordenen,
        det er hans mektige røst som runger.
        Han sparer ikke på lyn
        når hans stemme høres.
     5 Gud gjør under når røsten runger,
        han gjør storverk som vi ikke fatter.
     6 Til snøen sier han: «Fall ned på jorden!»
        og likedan til det sterke skyllregn.

Men så vet vi også at de blir sagt som en undervisning til Job som må forstå at han tar feil...

  23 Den Allmektige kan vi ikke fatte.
        Høy er hans makt, og stor er hans rettferd;
        og retten krenker han aldri.
    24 Derfor har menneskene frykt for ham,
        men han enser ikke dem som tror de er vise.

Jeg antar at dette siste er et pek til Job... 

Vi kan være oppgitt over Jobs venner. Men også vi kan i blant bli blindet av meninger og behandle folk deretter. Det er dessverre ikke et ukjent tema.

Herre, måtte du åpne mine øyne så jeg ser slik Du vil at jeg skal se. Du, Jesus, overrasket mange i møte med mennesker. Måten du så dem på, behandlet dem på. 

Jeg fikk lyst til å ta fram igjen en sang jeg har lagt fram tidligere i Jobs bok. "Jobs håp" En sang i moll, men med optimistisk slutt "siste ord er ikke sagt" Job fikk først "nei" på sin bønn om hjelp. Eller sant og si var det vel heller det at han ikke hørte noe fra Gud og følte at han var langt borte. Men så sant, så sant; Siste ord er ikke sagt :-D