Sal 35

I dagens salme møter vi en David som kjemper. 

Av David.
        Herre, strid mot dem som strir mot meg,
        og kjemp mot dem som kjemper mot meg!
     2 Grip skjold og verge, reis deg og hjelp meg!
     3 Ta spyd og stridsøks fram,
        og gå mot dem som forfølger meg!
        Si til meg: «Jeg er din frelse!»

 9 Men jeg skal juble i Herren
        og glede meg over hans frelse.
    10 Da roper jeg ut med kropp og sjel:
        «Herre, hvem er som du,
        du som frir en hjelpeløs mann
        fra den som er sterkere enn han,
        og berger en fattig stakkar
        fra den som raner ham!» 

Davids følelser, midt i kampen, kommer også fram i salmen. Han opplever det så urettferdig...

  13 Jeg gikk i sørgedrakt da de var syke,
        og plaget meg med faste.
        Jeg bad med hodet bøyd mot fanget
    14 som for en venn eller bror.
        Lik en som sørger over sin mor,
        gikk jeg nedbøyd, i sørgeklær.
    15 Men snubler jeg, samles de med glede;
        de kommer imot meg for å slå
        uten at jeg vet om det,
        og river og sliter uten stans.

 22 Du har sett det, Herre. Vær ikke taus,
        vær ikke langt borte fra meg, Herre!
    23 Reis deg, våkn opp og skaff meg rett,
        min Gud og Herre, før min sak!

Ingen tvil om at David her ber en bønn i nød. Alle følelsene kommer også til uttrykk når han ber Gud "ta igjen med renter" mot de som gjør ondt mot ham. Jeg er for forsiktig til å ville bedt på samme måte... må jeg innrømme. Men samtidig er det en oppmuntring til å si det akkurat som det er, til Gud. Han ser jo likevel hva jeg føler, så jeg kan like godt sette ord på det. David vet også hva som er best å gjøre med slike følelser, nemlig bygge seg sterk ved å minnes hvem Gud er, og hva han kan og vil.

 27 Men de som ønsker at jeg får min rett,
        skal fryde seg og være glade
        og alltid tenke: «Stor er Herren,
        som unner sin tjener lykke og fred!»
    28 Min tunge skal tale om din rettferd
        og lovsynge deg hele dagen.

Dette er også ord han sier, i en situasjon fyll av både sinte, fortvilte og bitre følelser. Davids tillit til Gud er hans redning.
Jeg kan ikke påstå at jeg alltid har like stor tillit.... men håpet er alltid der. Alltid. Igjen og igjen kommer jeg til Han som alltid er trofast. Herre, jeg takker Deg for at du alltid har vært trofast mot meg! Også i dag vil jeg søke din nærhet.