2.Sam 8

Jeg er en stor beundrer av David. Han var en stor mann, en rettskaffen og god mann. Stort sett... 
Men i dagens kapittel må jeg innrømme at jeg reagerer på måten han utfører krigen på. Nå er krig ondt, uansett - likevel...?

2 David slo også moabittene. Så bød han dem legge seg ned på jorden og målte dem med en snor. Han målte to snorlengder med folk som skulle drepes, og en full snorlengde med folk som skulle få leve. Da måtte moabittene gi seg inn under David og betale skatt til ham.

Tenk å være den siste under målsnoren, av de som skulle dø...? Det gikk akkurat ikke liksom..?
Eller den første som får leve? Kan nesten høre hvordan han skjelvende puster lettet ut..

En annen ting jeg stusser over, er hvordan de hemmet fienden ved å skade alle hestene :(  v.4

Gud var med David, og gjorde ham sterk. Å vinne kriger var en del av dette. Det handlet jo også om forsvar. 

Også vi har en kamp å kjempe, men av en helt annen art.

10 Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! 11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. 12 For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.


Herre, takk for at Du står med oss i kampen. Det er mye jeg ikke forstår, men takk at Du har kontrollen. Du vet hva jeg trenger, og hvordan jeg skal kjempe. Herre, jeg trenger å bli sterkere I DEG, i din veldige kraft. Takk for muligheten! Av bare nåde.