Dagens kapittel er egentlig et trist kapittel. Samtidig som jeg er glad for at det står der. Det kan sies så utrolig mye bra om kong David. Veldig mye bra.
Når David falt denne gangen, falt han dypt. Han blir forelsket i en annen manns kone. Det kan hende hvem som helst. Men David går lenger (følte seg nok litt presset også, siden hun ble gravid) Men måten han går fram på er fæl. Han sender mannen bevisst inn i en felle så han skal dø.
Selv Gud, som elsket David og kalte ham "en mann av mitt hjerte" var tydelig på hva han mente om dette. Kapitlet avslutter med
Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
Heldigvis ender ikke historien her.
Det gjør den heller ikke for andre som har falt. Det er mulig å reise seg igjen, å finne nåde og nytt liv hos Gud. Det gjør ikke slike handlinger ok! Langt i fra. Det vi gjør, får konsekvenser.
Gud er en god Gud. En som kan gjenopprette og lege. En som gir nåde og frelse. En som gir ny start.
Herre, i dag ber jeg for de som strever i mørket og ikke finner veien tilbake til livet. La dem igjen få se Deg, og gripe håpet Du gir dem.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar