2.Sam 10

Dagens historie er så absolutt spesiell. David hadde bare godt i tankene sine, også endte det hele i krig. Kongen i dette landet hadde dårlige rådgivere ser det ut til. For de handlet uten å undersøke først. 

En tid senere hendte det at ammonittenes konge døde, og hans sønn Hanun ble konge etter ham.  2 Da sa David: «Jeg vil vise godhet mot Hanun, sønn av Nakasj, likesom hans far gjorde mot meg.» Så sendte David noen av mennene sine for å trøste ham i sorgen over faren. Men da Davids menn kom til ammonittenes land,  3 sa ammonitthøvdingene til Hanun, sin herre: «Tror du det er for å hedre din far at David sender folk som skal trøste deg? David har nok heller sendt mennene sine til deg for å utforske byen og spionere i den, så han kan ødelegge den.» 

De kom med trøst og gaver, men selv ble de skamløst behandlet og vanæret... Han kunne fått kong David som både alliert og venn, men i stede kaster han sjansen i fra seg og skaper noe vondt i stedet.

  6 Ammonittene skjønte da at David hadde lagt dem for hat. De sendte ut folk og leide tjue tusen mann fotfolk av arameerne i Bet-Rehob og i Soba, tusen mann fra kongen i Ma’aka og tolv tusen mann fra Tob.  7 Da David hørte om dette, sendte han Joab av sted med alle krigsvante menn i hæren.  

Også var det i gang. Dessverre. 

Sant det er trist å tenke på, at det i utgangspunktet var ment som trøst og vennskap?

Vi mennesker tolker hele tiden. Flere ganger hver dag. Ord vi leser, eller hører, ord vi ikke hører (men mener vi burde hørt), ansikter vi ser, ting som skjer kan gjøre at vi tolker hvorfor osv. Og det vi tolker får gjerne konsekvenser. Våre holdninger er de første. 

Herre, vær med meg i det jeg tenker, så ikke tankene leder meg på avveier... Det er så lett å ta feil. 

I Fil.4 skriver Paulus;
 6 Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk!  7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.

Amen