søndag 22. september 2019

2.Sam 6

Dagens kapittel er ganske spesielt, og egentlig vanskelig å forstå... Det syntes faktisk David også, og akkurat det gjør godt å se. Davids ærlige reaksjon i stede for å prøve å tolke og forklare den for andre (han kunne jo ha kjent behov for å forsvare Gud liksom - men det gjør han ikke)

 6 Men da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa hånden ut mot Guds paktkiste og tok tak i den, fordi oksene ble ustyrlige.  7 Da ble Herren brennende harm på Ussa. Gud slo ham på stedet fordi han hadde forsyndet seg, og han døde der ved Guds paktkiste.  8 David ble opprørt fordi Herren hadde slått Ussa ned. Han kalte dette stedet Peres-Ussa, som det heter den dag i dag.  9 Den dagen ble David grepet av frykt for Herren og sa: «Hvordan skulle jeg kunne huse Herrens paktkiste?» 10 Derfor ville han ikke flytte paktkisten opp til seg i Davids-byen, men satte den i huset til Obed-Edom fra Gat. 

Nå står det ikke noe om Gat hadde noe valg eller ikke... Men han har tydelig vist respekt for kisten, for Gud velsignet ham. 

11 Der ble Herrens paktkiste stående i tre måneder, og Herren velsignet Obed-Edom og hele hans familie.

Mon tro om dette overrasket ham, etter hendelsen ved Peres-Ussa?
David, som selv syntes hendelsen var vanskelig, kjenner glede ved det som nå skjer. 


    12 Kong David fikk høre at Herren hadde velsignet Obed-Edoms familie og alt det han eide, for paktkistens skyld. Da drog David av sted og hentet Guds paktkiste fra huset til Obed-Edom. Han førte den opp til Davids-byen med stor glede.

David danser av glede for Gud - og dette var visst litt av et syn :-D Mikal, hans kone, likte dette dårlig. Men Davids glede var så stor at han brydde seg ikke om det.

 21 David svarte Mikal: «Det var for Herrens åsyn jeg danset, for ham som utvalgte meg framfor din far og hele hans ætt og satte meg til fyrste over Herrens folk, over Israel. For Herrens åsyn vil jeg danse 22 selv om jeg gjør meg enda ringere enn jeg nå har gjort, og synker enda dypere i dine øyne. 

For en del år siden opplevde jeg noe som gjorde at jeg trodde jeg hadde mistet Gud.... Når Gud viste meg veien tilbake og jeg igjen kjente trygghet i at jeg var Guds barn, var gleden stor, for dette er mer enn teori for meg. Det er virkelig verdifullt. 
David mistet noe den dagen som betydde mye for ham, og nå så han at det igjen var tilbake.

Herre, jeg er takknemlig for historien som viser en David som ærlig uttrykker hva han tenker og føler - også når han ikke forstår. For det hender nok med de fleste av oss, at vi har spørsmål som ikke får svar... 
Jeg er uansett takknemlig for å få være Guds barn, av nåde. En takknemlighet og glede som også David uttrykte. Ingen kunne ta fra ham det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar