Nå, et drøyt år senere, har dagen kommet da filistrene igjen vil gå til angrep på Israel. Og Akisj vil ha David med i krigen. David gir uttrykk for at han er klar, men er han egentlig det? Han som aldri ville legge hånden på Guds utvalgte?
Vet du hva jeg tror? At Davids frimodighet handlet om stor tillit til Gud. David kunne ikke vise en annen holdning nå, for da ville han mistet filisterkongens tillit og igjen være på flukt.
Tenk, så legger det altså seg til rette slik at kongen vil ha ham med, mens filisterfyrsten nekter. Og David må vende tilbake til byen, uten å være med å kjempe mot sine egne. Og samtidig uten å miste filisterkongens tillit.
Jeg har ofte takket Gud for Hans trofasthet. Den har virkelig vart gjennom tykt og tynt.
Men jeg innrømmer også at jeg i blant blir overrasket når jeg ser tilbake og oppdager at Gud enda en gang har tatt vare på meg.
Min tillit til Gud burde vært råsterk etter all den erfaringen :-) Men jeg innrømmer at når det røyner på, da banker også tvilen på hjertedøra.... Åh om jeg virkelig kunne hvile i full tillit til Gud - hele tiden?!
Jeg kan det - det er Guds tilbud til meg (og deg) Det er noe å meditere på i blant :-D
28 Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. 29 Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler. 30 For mitt åk er godt, og min byrde lett.» (Matt 11)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar