1.Sam 28

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive om dagens kapittel. Det er et virkelig trist kapittel. Saul, den vakre kongen, mistet absolutt alt. Han valgte å gå egne veier, og lyttet ikke til det Gud rådet ham til, eller ba ham om å gjøre. Nå bærer han konsekvensene av dette. Han roper til Gud og får ikke svar, og han blir livende redd fienden som truer ham. Han blir så desperat at han oppsøker en åndemaner (han som selv har forfulgt og straffet alle som driver med slikt....) for å komme i kontakt med den døde profeten Samuel. Men Saul finner hverken hjelp eller trøst noen steder. Jeg må innrømme at jeg føler med ham, på tross av alt det gale han har gjort. Det må ha vært helt forferdelig å kjenne seg så tom og alene! 

Kjære Gud - i dag ber jeg for alle som fortvilet roper til deg Gud, med følelsen av at du ikke hører... Det er en vond kamp. Ååå om du kunne finne trøst, og kjenne seg hørt. Jeg ber om at de må holde ut og ikke gi opp. For Du er å finne. Du ER en Gud som hører. Salme 34 sier;

 7 En stakkar ropte, og Herren gav svar,
        han frelste ham ut av alle trengsler.
     8 Herrens engel slår leir
        til vern om dem som frykter Herren,
        og frir dem ut av fare.
     9 Smak og se at Herren er god,
        salig er den som søker tilflukt hos ham.