1.Mos 50

I dagens kapittel er en lang sørgetid over Moses. Den varer i mange dager, først med balsamering, og så med begravelse i Kanaan.

Etter begravelsen blir brødrene igjen redde for at Josef skal hevne seg på dem. De vet virkelig hva de har gjort.... 

15 Da Josefs brødre så at faren var død, sa de: «Bare Josef nå ikke legger oss for hat og gjengjelder oss alt det onde vi har gjort mot ham!» 16 Så sendte de bud til Josef og sa: «Din far bad oss før sin død 17 at vi skulle bære fram dette budet til deg: Kjære, tilgi brødrene dine den misgjerning og synd de gjorde, da de bar seg så stygt at mot deg! Så tilgi oss nå vår misgjerning! Vi tjener jo også din fars Gud.» Josef gråt da de talte slik til ham.
    18 Siden kom brødrene selv og kastet seg ned for ham: «Her kommer vi og vil være dine tjenere,» sa de. 19 Da sa Josef til dem: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? 20 Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv. 21 Så vær ikke redde! Jeg skal sørge for dere og barna deres.» Slik trøstet han dem og snakket vennlig til dem.

Det her øyeblikket er jo like stort som da de møttes første gang. Josef viser både nåde og storsinn. Og han ser også Guds storhet i det hele. 

Herre, jeg takker Deg for din trofasthet. Du ser så mye mer enn meg. Tenk at til og med vanskeligheter og motgang kan ha sin mening.... (nå tror jeg ikke at det alltid er slik, men jeg tror at Du er TROFAST gjennom ALT)
Takk for Josef, som lærer oss raushet og tilgivelse.