1.Sam 26

Dagens kapittel;
David har først og fremst stor respekt for sin Gud, og derfor også stor respekt for Herrens salvede (kongen) For andre gang har David mulighet til å ta livet av han som står ham etter livet. Men fordi han er Herrens salvede, vil ikke David røre ham. 

Kongen på sin side, får bevis for at David faktisk hadde mulighet, men sparte hans liv, nå for andre gang.

Det er en tankevekker faktisk, at David viser kongen slik respekt, på tross av at han nå ha falt helt i fra det kallet Gud en gang ga ham. Han ble salvet av Gud som konge, men selv om han valgte å gå egne veier, og kom på lenger og lenger avstand fra Gud - så er han i Davids øyne "Herrens salvede" Ikke på den måten at David følger hans ordre lenger, eller er en del av kongens garde. Men å skade "Herrens salvede", det vil ikke David - uansett.
Hvilken respekt viser vi for den som faller...? Med hvilke øyne ser vi på dem?

Hva med Sauls holdninger...? Han står David etter livet, av ren sjalusi... og når han endelig "finner" David, sier han

 17 Saul kjente igjen stemmen til David og ropte: «Er det din stemme jeg hører, min sønn David?» 

Lurer på hva disse tre tusen krigerne tenkte da...? "Hallo, Herre Konge, er det ikke han vi skal drepe...? Din sønn...?!"
Eller kanskje de flira, og tenkte "den luringen..."
Jeg vet ikke - men ordene smaker i alle fall ikke godt i denne settingen. 

Kanskje Saul ble redd? Han ble jo bokstavelig talt tatt på sengen. Kan han ha oppdaget allerede, at livet hans ble spart for andre gang? Det fikk han i alle fall vite nå. Ordene blir uansett falske. Sauls følelser for David var langt fra farsfølelser! Han sier med ord at han forstår han har handlet feil, og ber David komme tilbake. Tror ikke jeg ville stolt helt på det jeg heller... Saul avslutter med å velsigne David. Hvor vidt det kom fra hjertet vet jeg ikke, men jeg tror faktisk at ord har makt likevel. Ikke minst når de blir sagt høyt 

25 Da sa Saul til David: «Velsignet være du, min sønn David. Alt du tar deg fore, skal lykkes for deg.» Så drog David sin vei, og Saul vendte hjem igjen.

Dagens kapittel vitner så absolutt om menneskelige tanker og følelser og handlinger. De kommer i blant ut av kontroll...

Herre, i dag vil jeg takke deg før følelsene. De er jo gode å ha. De er med å beskriver livet på godt og vondt. Men i blant vokser følelsene for fort og kommer ut av kontroll. Da kan de gjøre mer skade enn godt. 
Takk at vi kan komme til deg med alle våre tanker og følelser, og legge fram for deg alt vi har. Og Du kan bevare og veilede oss.
Takk for at jeg kan få legge mitt liv i Dine hender - med alt jeg er av både ånd, sjel og kropp. Paulus skriver til filipenserne (4);

  6 Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! 7 Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.