Esra 9

Esra er fortvilet i dagens kapittel, når han oppdager tilstanden i folket... Han går i inderlig forbønn for dem, og det tilliten til Gud bærer preg av frykt denne gangen, i alle fall fra de som stod rundt Esra

4 Alle som skalv for ordet fra Israels Gud, samlet seg omkring meg på grunn av troløsheten til dem som hadde vært i eksil. Og jeg satt der lamslått helt til kveldsofferet.

Når Esra går i forbønn for folket, er det likevel med håp. Det ser jeg i hvordan han takker Gud for at han så til sitt folk i fangenskapet, på tross av troløsheten. Men han vet også hvorfor de havnet i fangenskap i utgangspunktet... så jeg aner også uro i bønnen.

 13 Til tross for alt som har skjedd med oss på grunn av våre onde gjerninger og vår store skyld, har du, vår Gud, likevel straffet oss mindre enn våre synder fortjente, og du har latt en rest av oss slippe unna.14 Skulle vi igjen bryte dine bud og knytte slektsbånd med folkene som gjør slike avskyelige handlinger? Kommer du ikke da til å bli så harm at du tilintetgjør oss, slik at ingen blir igjen eller slipper unna? 15 Herre, Israels Gud, du er rettferdig. Vi er en rest som har sluppet unna til denne dag. Se, her er vi for ditt ansikt med vår skyld. Men slik kan ingen bli stående for deg.


Det jeg ofte har lest som frykt i det gamle testamentet, det handler like mye om stor respekt. Gud er STOR. Det at han er den kjærlige pappaen som Jesus beskriver i historien om den fortapte sønn, eller den bortkomne sauen - det er helt fantastisk. Men Gud er større enn det også. Jeg kan ikke beskrive det, for jeg forstår det ikke helt... men når jeg leser om deres store respekt for Gud i det gamle testamentet, da forstår jeg at jeg har mye å lære. Både av dem, og om Gud.
Men er det ikke fantastisk, at denne store, allmektige Gud vil være vår pappa?