fredag 19. januar 2018

2.Krøn 33

Dagens kapittel gjorde stort inntrykk på meg. Manasse er nå blitt konge etter sin far Hiskia. Hvordan kan far og sønn bli så forskjellige...? Kanskje han ville hevde seg ved å gå egne veier...? Eller var det andre ting som påvirket ham? Kanskje ikke far og sønn hadde brukt så mye tid sammen...? Manasse var nemlig bare 12 år da han ble konge. Det kan også ha hatt mye å si. Uansett, Manasse gikk langt over streken, og i helt motsatt retning enn sin far. V.6 forteller at Manasse gjorde Gud rasende...

Manasse får møte konsekvensene, og midt i sin nød roper han til Gud. Jeg tenker at han da må ha båret dette inni seg, midt i all sin ville ferd. Ellers ville han vel ropt til alle sine avguder og åndemanere...? Det gjorde han ikke, han ropte til Gud. Og da skjer det som gjorde så inntrykk på meg. Virkelig ufortjent får han oppleve Guds barmhjertighet og nåde. Tenk, også i gamletestamentet finner vi dette!! Ikke bare én gang.


12 Men da han var i nød, ba han om velvilje for Herren sin Guds ansikt. Han ydmyket seg dypt for sine fedres Gud. 13 Han ba til ham og ble bønnhørt. Gud hørte hans rop om nåde og førte ham tilbake til Jerusalem og hans kongerike. Da forsto Manasse at det er Herren som er Gud.

Dette ble vendepunktet i Manasses liv. 

Etter Manasse ble Amon konge. Også han går motsatt vei enn sin far. Eller dvs - han startet som sin far, men i motsetning til sin far ville han ikke vende om. Det står om ham:
23 Men han ydmyket seg ikke for Herren slik hans far Manasse hadde gjort. Denne Amon pådro seg enda mer skyld.
Så ble han bare konge i to år....

Jeg ble så glad Gud, over å lese hvilken nådens Gud du er for dem som vender om til deg - uansett hvordan livet har vært. Du er virkelig klar med åpne armer for dem som vil vende om og legge sitt liv i dine hender. 
Herre, jeg ber for barna mine i dag. Måtte Ordene du en gang sådde i hjertene deres, begynne  å spire til liv for dem. Fortsett å kalle på dem så de igjen kan få smake og kjenne at du er god. At du er Gud!
I dag ber vi for våre bønnebarn.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar