Esekiel 16

Jeg hadde delt opp dagens kapittel i to, siden det hadde 63 vers - men jeg bare måtte lese hele. Overskriften var Jerusalems troløshet og straff. Altså nok et dommens kapittel. Men det var likevel noe som var annerledes denne gangen syntes jeg.

Det starter med at Gud beskriver Jerusalem som et nyfødt barn som ingen brydde seg om, men som Gud selv tok seg av. Barnet vokste opp og var så utrolig vakkert. Beskrevet som en vakker kvinne som etterhvert i hovmod utnytter sin skjønnhet (v.15) Det bærer helt galt av sted, og hun lever som hore. Ikke en gang en som får horelønn, men  som heller betaler for være det... (v.32) Alle gavene Gud hadde gitt bare ødslet hun bort.

Mot slutten av kapitlet får vi høre om to andre "kvinner" - Samaria og Sodoma. 

 51 Samaria har ikke syndet halvparten så mye som du. Du har gjort styggere ting enn dine søstre...
56 Snakket du ikke mye om din søster Sodoma den tiden du var hovmodig? 

Dommen kommer, og konsekvensene må de bære. Det som rører meg likevel, er måten Gud beskriver Israel på. Som sin vakre datter som havnet på ville veier, noe han både harmer og sørger over.
Det gikk virkelig galt. Skammelig galt. Likevel er Guds kjærlighet der. Den slokner aldri.

 60 Men jeg vil minnes pakten jeg sluttet med deg da du var ung, og opprette en evig pakt med deg. 
    61 Du skal minnes din ferd og skamme deg når jeg tar dine søstre, både de som er større enn deg, og de som er mindre, og gjør dem til dine døtre, enda de ikke er i pakt med deg. 62 Når jeg oppretter min pakt med deg, da skal du sanne at jeg er Herren. 63 Så skal du minnes det du har gjort, og skamme deg slik at du aldri mer åpner munnen av skam, når jeg tilgir deg alt du har gjort, lyder ordet fra Herren Gud.

Refleksjoner fra 2020 her