Jer 27

Dette kapitlet ga meg flere tanker underveis, først og fremst at det var en vanskelig historie. Også tenkte jeg på vår egen historie, med alle de forskjellige røstene vi hører om hva "Herren sier"... og at ikke alt er akkurat det...
Det verste er at det i blant er vanskelig å skjelne.
Heldigvis er Gud trofast, og når jeg trår feil, så leder han meg rett igjen. Det tror jeg på.

Her er det profeter som roper at de ikke skal bøye seg for kongen i Babylon. Mens Jeremia roper det motsatte. Folket vil selvsagt være fri, så hvem skal de da velge å høre på? Er det virkelig Guds vilje at de ikke skal være fri, og bøye seg for en fremmed konge som profeten Jeremia sier?
Jeg kan jo forstå dilemmaet egentlig....

Det var imidlertid siste vers som ga meg en herlig aha-opplevelse, og jeg tenkte "Alt til sin tid"
Eller rettere sagt "Alt til Herrens tid"

 22 Til Babylon skal de føres, og der skal de være helt til den dagen jeg tar meg av dem, lyder ordet fra Herren. Da henter jeg dem og fører dem tilbake til dette sted.

 Vi kan ikke alltid se hva som skjer rundt neste sving. Faktisk er det sjeldent vi kan det. Vi må gå et stykke først. Bare Gud er i stand til å se HELE bildet. Ja, han ser også HELE meg :-D


(refleksjoner fra 2020 her)