Paktkisten er på plass i templet og templet innvies. Og det er ingen liten innvielse. Den varer i 14 dager, og det ofres mange dyr.
Det som rører meg mest, er kong Salomos inderlige bønn for Israel. Og det er denne bønnen og templets velsignelse vi hører om i denne delen av kapitlet. Han ber om at Gud må høre deres bønner hver gang de vender om til Gud og ber til ham.
Ekstra stort ble det for meg at Salomo også ber for "oss"
41 Det kan også hende at utlendinger som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. 42 For de får nok høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber sine bønner, vendt mot dette hus, 43 så må du høre dem i himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Da skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne, og de skal frykte deg likesom ditt folk Israel, og sanne at ditt navn er nevnt over dette huset som jeg har bygd.
Det beskrives også hvordan han ber - at han ligger på kne der ved paktkisten, med hendene strukket mot himmelen. Vet ikke hvorfor jeg kjenner det slik, men det gjør rett og slett godt å se ham slik for meg. Det inspirerer min egen tro også. Jeg tror på en Gud som hører når jeg ber.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar