Jeremia fortsetter dette kapitlet om de falske profetene. Jeg hentet litt hjelp fra ettbindskommentaren fra Lunde igjen, som forteller at respekten for Guds Ord var blitt borte (v.30-40) og hånlig kalte de det "Herrens domsord" i stede for å spørre "Hva sier Herren"
Det handlet m.a.o. om mer enn å profetere falskt. Det var rett og slett hån og mangel på respekt...
Profeten Jeremia forteller om Guds vrede pga alt dette, men jeg ser likevel mer enn det når jeg leser kapitlet. Det åpner jo med håp gjennom en ny spire. Og v.7 og 8 sier;
Derfor skal dager komme, lyder ordet fra Herren, da de ikke lenger skal si: «Så sant Herren lever, han som førte israelittene opp fra Egypt», men: «Så sant Herren lever, han som førte etterkommerne av Israels ætt hjem fra landet i nord», og fra alle de land jeg hadde drevet dem bort til, så de kan få bo på sin egen jord.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar