2.Mos.32

Dette kapitlet er en av de vanskelige igjen.... i alle fall med mine menneskelige øyne og tanke.

De har nettopp blitt ført ut av Egypt med mange tegn og under. Virkelig sterke tegn og under. Og likevel, når Moses blir for lenge borte og de tror at han ikke kommer tilbake, så erstatter de ham med en selvlaget gullkalv... Det er nok en dimensjon her jeg ikke helt fanger, men forskjellen er i alle fall enorm.

De hadde ikke samme mulighet som jeg har i dag - og kunne ikke gå direkte til Gud. Men de hadde jo fortsatt prestene? Det å la seg bli påvirket av "mengden" er jo ikke et ukjent fenomen.

Problemet så ut til å være presset fra folket. De var mange og ustyrlige, i alle fall med Aron som leder
25 Moses så hvor ustyrlig folket var; for Aron hadde mistet taket på dem, så de ble til spott for sine fiender.

Men etter alt det de hadde opplevd? Forsto de det ikke..?
Vi mennesker flest er ikke så sterke. 

Gud selv blir sint på dem, så sint at han vil utslette dem og gi Moses en ny mulighet. 

9 Herren sa videre til Moses: «Jeg har holdt øye med dette folket og merket at det er et stridlynt folk. 10 La nå meg få råde, så skal min vrede flamme opp mot dem, og jeg vil gjøre ende på dem! Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.»

Litt underlig dialog egentlig? Han lar Moses få velge, som om Gud virkelig føler med Moses også, som fører et slikt folk... Moses går i forsvar for dem og Gud hører på Moses.
Likevel straffer Moses folket slik at 3000 mann faller for sverd... og folket må drikke vann med knust støv av gull og stentavler..

Kapitlet avslutter også med at de erkjenner sin synd og at Gud vil straffe dem på "oppgjørets dag"


Jeg vet ikke mer hva jeg skal si. Kanskje ikke dvele for mye ved det, og heller tenke på at "summen av ditt ord" er sant.
Må jo si at jeg også funderer litt på dette med tid og kultur. Hvordan hadde de de egentlig? Hva gikk de og tenkte og følte på? Hva var det som gjorde at de handlet som de gjorde? Hva var deres opplevelse av alt det vi leser. DET er i alle fall en spennende tanke.



(Refleksjoner fra 2020 her)