Jer 23

Dagens profetord rører ved noe som i alle år har vært min uro. Ikke slik at det er noe jeg tenker på hele tiden - men når det dukker opp, da kjenner jeg den samme uro. Ja til og med sorg.

Hva det handler om? Jo, ledere (prester, profeter eller pastorer) som sier de har ord fra Gud, men som likevel ikke har det. "Vranglærere" som noen advarer så sterkt mot. Det som skaper uroen og sorgen er selvsagt at disse er vanskelig å oppdage. I alle fall for lille meg. Det er som om de roper mot hverandre... så hvem skal jeg da velge?

Mitt valg ble å stå midt i mellom.... Det gjorde det i alle fall vanskelig å ta et sterkt valg til en bestemt retning. Og glad for at det gikk an å søke Gud DIREKTE! Tenk at vi i alle fall har ORDET, det har de ikke alltid hatt. Både fordi bøker var dyrt og fordi mange faktisk ikke kunne lese...

Det beste er likevel at vi har Den Hellige Ånd som viser oss hvem Gud er. Så jeg ber om at jeg må være åpen for å lytte til hva Han sier! Minner meg om det som av og til dukker opp som en bønn i meg.

Herren min Gud har gitt meg
        en disippels tunge,
        så jeg med mitt ord kan styrke den trette.
        Hver morgen vekker han mitt øre,
        så jeg kan høre på disiplers vis.  (Jes.50;4)

Tror jeg igjen vil skrive opp dette verset og henge over senga!

Men tilbake til dagens profetord som da slo ved disse urolige trengene igjen;

  16 Så sier Herren, Allhærs Gud:
        Hør ikke på det profetene sier
        når de spår for dere!
        De bare narrer dere.
        Synene de forteller om,
        stammer fra deres eget sinn
        og ikke fra Herrens munn.
    17 Til dem som forakter Herrens ord,
        sier de: «Det skal gå dere vel,»
        og til alle som følger sitt harde hjerte:
        «Ingen ulykke skal ramme dere.»
    18 Hvem har vært med i Herrens råd,
        så han merket og hørte hans ord?
        Hvem lyttet til hans ord og adlød det?

Min tanke som dukker opp da, var Peter sine ord "Herre, hvem skulle vi gå til? Du har det evige livets Ord"... Blir i alle fall en oppmuntring til bare å fortsette å lese, lese og lese. Fylle meg med Ordet direkte så jeg i alle fall har mulighet til å høre DHÅ undervise. Som å bearbeide jorda i hjertet :-D

Heldigvis gir Gud noen oppmuntrende ord i dette kapitlet også. Ord som gir håp om at Guds ønske er godt og at Han fortsatt har akkurat dette målet. I mitt indre ser jeg for meg at jeg strekker armene mot Ham.

    22 Men hadde de vært med i mitt råd,
        kunne de ha forkynt mine ord for mitt folk
        og fått det til å vende om
        fra sin onde ferd og sine onde gjerninger.
    23 Er jeg en gud som bare er nær, sier Herren,
        og ikke en gud langt borte?
    24 Kan noen skjule seg på hemmelige steder,
        så jeg ikke ser ham? sier Herren.
        Fyller ikke jeg både himmel og jord?
        lyder ordet fra Herren.


Jeremia fortsetter dette kapitlet om de falske profetene. Jeg hentet litt hjelp fra ettbindskommentaren fra Lunde igjen, som forteller at respekten for  Guds Ord var blitt borte (v.30-40) og hånlig kalte de det "Herrens domsord" i stede for å spørre "Hva sier Herren"

Det handlet m.a.o. om mer enn å profetere falskt. Det var rett og slett hån og mangel på respekt...

Profeten Jeremia forteller om Guds vrede pga alt dette, men jeg ser likevel mer enn det når jeg leser kapitlet. Det åpner jo med håp gjennom en ny spire. Og v.7 og 8 sier;

Derfor skal dager komme, lyder ordet fra Herren, da de ikke lenger skal si: «Så sant Herren lever, han som førte israelittene opp fra Egypt»,  men: «Så sant Herren lever, han som førte etterkommerne av Israels ætt hjem fra landet i nord», og fra alle de land jeg hadde drevet dem bort til, så de kan få bo på sin egen jord.


(refleksjoner fra 2020 her)