søndag 17. januar 2016

Jer.20

Dagens profetkapittel ga meg mye å tenke på. Et kapittel full av følelser vil jeg si.

Den starter med presten som ikke vil høre profetens tale. Den er FOR provoserende for presten som velger å straffe profeten ved å sette ham et døgn i gapastokken som står utenfor kirken. Presten sier med all tydelighet at den slags tale ikke er akseptabelt.

Men selv nå kan ikke profeten være stille.

 7 Du lokket meg, Herre,
        og jeg lot meg lokke,
        du ble for sterk for meg og vant.
        Jeg er til latter hele dagen,
        alle spotter meg.
   
  8 Så ofte jeg taler, må jeg skrike
        og rope: «Vold og overfall!»
        For Herrens ord er dagen lang
        blitt til spott og skam for meg.
   
  9 Men når jeg tenkte: «Jeg vil glemme ham
        og ikke lenger tale i hans navn»,
        da ble det som flammende ild i mitt indre,
        innestengt i mine ben.
        Jeg strevde for å holde det tilbake,
        men jeg greide det ikke.


Dette ble en tankevekker for meg. Ja, en bønn også, selv om jeg ikke helt tør å be den høyt. Det skremmer meg litt også, rett og slett - samtidig som det trøster meg. Noe så motsigende å si...?! Men det som trøster meg er at Gud er sterk nok om jeg er villig - det som skremmer meg er at det kan føre til noe jeg hverken liker eller vil...

Jeg ber uansett om at Gud som er sterkest, skal vinne - vinne mer skikkelse i meg. For til syvende og sist er jo DETTE det GODE!

Dette kostet profeten så utrolig mye. Så mye at han ønsket han ikke var født. Så mye at han til og med forbannet akkurat den dagen...
Jeg føler med ham - men uten ham ville jo ingen på den tiden blitt advart. Presten hørte ikke etter. Og det kan se ut til at alt for få også gjorde det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar