søndag 17. januar 2016

2.Kor.10

Jeg må innrømme at det går inn på meg når jeg opplever konflikter - uansett hvor det måtte komme. Men når det oppstår i menigheten er det ekstra sårt. Kanskje fordi jeg tenker at akkurat der - Kristi legeme - burde det råde kjærlighet og fred.

Men jeg glemmer at det er selve malen. Det vi skal strekke oss etter og lengte etter. Vi er bare mennesker som snubler og feiler underveis. Ikke er det selve konflikten som er det farligste heller, men hvordan jeg responderer på den. Hva jeg velger å tenke eller gjøre når den oppstår.

Det er, må jeg innrømme, en trøst og se at konfliktene også var der helt i starten. Allerede mellom disiplene mens Jesus var her, og i den første menighet etter oppstandelsen.

Vi merker det også her, i 2.Kor 10 hvor Paulus må forsvare seg nettopp i en konflikt. Det beste er at Paulus også kommer med et godt råd til hvordan vi kan møte den;

 4 For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger  5 og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.  

Å ta hver tanke til fange under lydighet mot Kristus - ja det er en refleksjon vi kan bruke i mange sammenhenger. Er mine tanker og handlinger i tråd med hva Jesus sier? Hva ville Jesus gjort...?

I møte med andre, i egne valg, i tanker om meg selv, i tanker om menigheten osv  Av og til må jeg rett og slett kjempe for å rive ned gamle tanke/og handlingsmønstre som ikke er bra. Å være lydig er faktisk positivt! Så sant jeg er lydig mot den som elsker meg og vil det beste for meg :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar