2.Mos.13

Et spennende kapittel syntes jeg :-)  Ikke minst pga de siste versene som forteller om en Gud som både redder, forstår og kjenner sitt folk. Jeg hadde hørt om det før, men påminnelsen ga en ny aha-opplevelse likevel;

17 Da farao hadde gitt folket lov til å fare, førte Gud dem ikke den veien som går til Filisterlandet, enda det var den nærmeste. For Gud tenkte de kunne komme til å angre seg når de møtte ufred, og vende tilbake til Egypt. 18 Derfor lot han dem gjøre en omvei og gå gjennom ørkenen mot Sivsjøen.
... og når de hadde kommet vel over på den andre siden var det jo ikke så lett å bare vende tilbake. Og vi vet at klagene og ønskene om akkurat dette dukker opp...  Tenk på det, enda de var ført ut med STORE undere?!

Undrene var nok fortsatt store for dem, det var bare vanskelig å forstå hva de var fort TIL. Men dette kommer vi til senere :-)

 21 Herren gikk foran dem om dagen i en skystøtte som viste dem veien, og om natten i en ildstøtte som lyste for dem. På den måten kunne de dra fram både dag og natt. 22 Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og ildstøtten ikke om natten.
Tenk, Gud var synelig for dem - ikke bare en teori. Det er virkelig sant som det stod, at Gud hadde ført dem ut med sterk hånd.