Et lite kapittel, men rørende :) David tenker på Jonatan, sin bestevenn som døde sammen med Saul og resten av slekta. Var det noen av dem igjen? Også viste det seg altså at Jonatans sønn var i live, og David tar seg av ham.
Jeg må jo legge til (nå i 2019...) at måten han tar seg av ham på, er nydelig. Han kunne tatt ham inn i sitt hus og latt ham få det han trengte. Det gjør han, men mer enn det. Han gir ham sin families eiendom tilbake, med tjenestefolk og arbeidere til, så han kan styre sin egen husholdning, til tross for sin funksjonshemning. Han går fra å være en byrde (min tolkning av at han bodde hjemme hos noen) til å være herre over eget liv og eiendom.
(refleksjoner fra 2019 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar